SELVHJELP

Tusen takk for alle meldingene jeg har fått etter siden ble opprettet. Jeg ønsker å takke alle dere som har vært åpne om egne historier og opplevelser. Tusen takk for tilliten, og at dere er så modige. Jeg er så utrolig rørt. Det at jeg kan være grunnen til at noen ikke føler seg alene, at jeg kan være deres inspirasjon eller tankevekker - det er for meg en drøm i oppfyllelse. Mitt største ønske er å kunne bruke mine opplevelser til å hjelpe andre. Det har vært en enorm respons. Noe som viser hvor viktig dette temaet er, og at seksuelle overgrep utgjør et stort samfunnsproblem. Dere skal vite at hver melding jeg får tenner fighteren i meg, og gir meg motivasjon til å hver dag stå på i denne kampen - både for meg selv, men også for dere.


Jeg ønsker å besvare et spørsmål jeg har fått flere ganger ettersom flere kanskje lurer på det. Min drivkraft til å komme meg ut av forbannelsen jeg levde i var først og fremst ærlighet og rettferdighet. Det å fortelle sannheten var mitt verktøy. Og da for meg selv. Jeg måtte erkjenne hva jeg faktisk hadde vært utsatt for. Jeg måtte ønske hver eneste følelse velkommen, og ikke flykte fra sannheten. Jeg var lenge redd for å se sannheten i øynene og møte meg selv i døren. Jeg var min verste fiende. Jeg ønsket ikke å være ''en sånn jente''. Jeg beskyttet lenge overgriperen og bagatelliserte hva jeg hadde vært utsatt for med at ''det kunne vært verre'' eller ''det var vell kanskje ikke så ille'', eller ''Jannicke, nå overdriver du kanskje litt''. Det jeg ønsker å si til deg er; ta følelsene dine på alvor. Ved å erkjenne var jeg i stand til å komme meg videre. Plassere skylden og ansvaret der det hørte hjemme. For meg fungerte prosessen i flere steg. Jeg brukte lang tid på å forstå at overgrepene ikke var min feil. Jeg klandret meg selv, bar på en enormt stor skam for at jeg ikke sa noe tidligere. Ved å plassere skylden og ansvaret hos overgriperen frikjente jeg meg selv. Først da var jeg klar til å kvitte meg med skammen. Dette synes jeg faktisk var det vanskeligste, og det som tar lengst tid. Det er fortsatt dager hvor jeg føler på skammen og skylden. Men jeg er i dag bedre rustet til å stå i det, kjenne på følelsene og la Jannicke være Jannicke. I boken vil dere lese om hvordan jeg daglig prøver å bekjempe denne følelsen. Hvilke handlinger jeg har prøvd å gjøre for å kunne komme et skritt nærmere målet. Jeg ønsker også å oppfordre dere til å dele det med noen. Er du ikke klar for å ta i mot hjelp av psykolog, terapi eller behandling, så bruk familie, venner, kjæreste eller noen du stoler på. Du er ikke et offer for å dele din historie, men en vinner. Dette angrer jeg selv på at jeg aldri klarte. Jeg snakket overfladisk om overgrepene, tankene og følelsene mine - men jeg klarte aldri å si det jeg egentlig ville si. Ordene kvelte seg i munnen min, og den lille jenta inni meg skrek etter hjelp, og forståelse. Hver gang jeg lot hver å si noe trykket jeg henne enda lenger ned. Jeg tok ikke følelsene mine på alvor. Jeg lot min egen behagelighet og flukt vinne. Jeg ønsker at ingen skal sitte med en følelse av at de er alene! Ensomheten og den store skyggen som hviler over deg er tung. En unødvendig tung last å bære. Med min historie håper jeg at jeg kan lette noen kilo for deg.


Jeg ønsker også å si at det er helt naturlig å få reaksjoner, og her er det ingen fasit. Vi er ingen like, og alle følelser og tanker du måtte ha er helt greit. De er riktige for deg. Det vil komme dager med sterke reaksjoner, og da er det så fint at jeg kan fortelle deg at du er helt normalt i en unormal situasjon. Denne følelsen var det først en jente jeg fikk kontakt med etter Forbannelsen som ga meg. Jeg har alltid følt meg gal, skikkelig gal. Hvordan kan andre mennesker forstå seg på meg når jeg ikke engang forstår meg på meg selv? Når jeg snakket med henne var det som om hun skrev direkte fra hodet mitt. Denne effekten håper jeg boken min kan gi dere. Først da forstod jeg at jeg er jo faktisk helt normal i en unormal situasjon - og det får være greit. Prøv å sett ord på reaksjonene dine, analyser de og aksepter de. Med tiden vil det bli enklere. Du vet hva som er best for deg. Ikke la noen presse deg, eller bestemme hva som er riktig eller galt for deg. 


Det er også en fase hvor du du må slippe taket. Tørre å miste kontrollen, tørre å være sårbar, og tørre å ta i mot hjelp. Du må på en måte begynne på nytt. Ta tilbake livet ditt. For meg var det også en kamp å ta tilbake kroppen min som overgriperen hadde tatt fra meg. Du må slutte å la noe eller noen definere deg. Du er god nok akkurat sånn som du er. Er det en ting jeg har lært så er det at du aldri må la noen viske ut grensene dine. Det kan ende med at du må bruke resten av ditt liv på å tegne dem på nytt. Stå opp for deg selv, uansett om du er den eneste.


Aldri mist håpet! Håp er det som har reddet meg. Jeg har alltid tenkt at jeg går mot et mål som er håpet. Håpet om å en dag bli kapteinen i mitt eget liv, og håpet om å en dag kunne elske meg selv betingelsesløst. 🧡Dette var grunnen til at jeg lagde hashtag kampanjen #elskdegselv