RETTSSAKEN

01.04.2019

Jeg ville ikke se ''Frank'', jeg var redd. I det jeg tok i døren inn til Tingretten knyttet det seg inni meg, og jeg følte meg kvalt. Kroppen var tung som betong. Det flimret foran øynene mine, peip i ørene og kroppen ristet. Det føltes ut som jeg skulle kaste opp. Jeg måtte få bistandsadvokaten til å møte meg ved inngangen, fordi jeg ikke klarte å bevege meg. Da jeg kom opp i gangen satt ''Frank'' der. Jeg ville løpe gjennom veggen. Jeg knakk sammen, ristet og gråt. Jeg krøllet meg sammen og tok hendene foran ansiktet mitt. Jeg klarte ikke å høre hva bistandsadvokaten sa til meg, men jeg fokuserte på å hente meg tilbake til nåtid. ''Frank'' kunne ikke gjøre meg vondt. I hvert fall ikke når det var så mange tilstede tenkte jeg.

Under rettssaken klarte jeg ikke å se på ''Frank''. Jeg jobbet beinhardt med meg selv for å klare og holde fokuset på hvorfor jeg var i rettssaken. Jeg måtte klare å fortelle detaljene om overgrepene bare én gang til. Etter dette trengte jeg aldri å fortelle det mer. Tårene mine bare rant. Jeg ønsket hver følelse velkommen, og sa det var greit. Jeg orket ikke lenger å late som. Hver gang jeg skulle til å fortelle om hvordan han voldtok meg i detalj kvelte ordene seg i munnen min. Jeg klarte ikke å få ordene ut. Jeg ble kvalm av å skulle si ordene like vanlig og pent som om når jeg snakker om kjæresten min. Etter første pause forstod jeg at det var nå eller aldri. Jeg måtte faktisk fortelle retten alvoret hvis jeg noen gang skulle bli trodd. Da jeg gikk inn igjen var det som ingen andre enn meg eksisterte i rommet. Jeg tenkte på livet mitt. Jeg måtte være sterk bare en siste gang, men denne gangen for meg selv. Jeg brukte lang tid, stoppet, gråt, brakk meg, krøllet meg sammen, trengte flere pauser, men jeg gjennomførte. Jeg klarte det!

Under rettssaken følte jeg at vi beveget oss mer og mer fra incestvoldtekt som ''Frank'' var tiltalt for. Det ble en rettssak som unnskyldte overgrepene med hans dårlige barndom. Jeg forstod at det ikke er et sted i verden det lyves mer enn i en rettssal. Jeg forstod ikke hvordan dommeren kunne tillate at det i flere dager ble snakket om barndommen til ''Frank'' når dette ikke hadde noe med tiltalen å gjøre. Jeg følte på en urettferdighet, fortvilelse og sinne. Samtidig visste jeg at jeg var så ferdig med å la dette definere meg. Jeg fikk en indre følelse av at nå skal jeg kjempe for at systemet en gang skal bli riktig.Statsadvokaten og dommerne presiserte at de trodde på meg. De trodde at ''Frank'' hadde misbrukt og voldtatt meg flere ganger over en periode på syv år - MEN de begrenses av loven. Det skal kunne bevises over en hver rimelig tvil og beviskravene er høye. De klarte ikke å si om overgrepene hadde funnet sted innenfor årstallene tiltalen omfattet. På bakgrunn av dette måtte de frikjenne ''Frank'' fra all straff inkludert erstatning og oppreisning. Jeg valgte selv å ikke anke fordi jeg ikke orker å gå igjennom denne prosessen en gang til. Jeg vil heller bruke tiden min fremover til å kunne hjelpe andre. Dette fikk meg til å skrive en artikkel jeg delte på Facebook: