FACEBOOK INNLEGG

Vi gjør unge overgripere til ofrene i voldtektssaker
Nå er det på tide å snakke. På tide å åpne opp for en debatt. Vi beskytter og gjør unge overgripere til offeret. Denne behandlingen av unge overgripere gjør at de lettere kan fraskrive seg ansvaret og unnskylde handlingene. Vi har klare meninger og holdninger til seksuelle overgrep som har blitt begått av en vi anser som en voksen person. Når snur denne sympatien? Vi kjenner til loven som sier at du skal være 15 år i Norge for å kunne tildeles straff. Men ser vi ikke på seksuelle overgrep som alvorlig om det utføres av en på 14? Hvorfor er det ''mer alvorlig'' når man er 16 for eksempel? Denne problemstillingen mener jeg vi må ta på alvor. Når jeg selv snakker som et offer for seksuelle overgrep kan jeg uttale meg om at jeg hadde levd med de samme skadene som jeg gjør i dag uavhengig av om han som voldtok meg var eksempelvis 14 eller 16. Jeg lever like mye med psykiske lidelser, nærmere bestemt et komplekst bilde av PTSD. Hvorfor er det sånn at vi strever med å ta de unges overgrepsatferd inn over oss som kriminell til tross for alvorlighetsgraden? Slik jeg ser det er det helt klart en diskurs her som må endres. Kanskje er veien at vi må overgå vår egen behagelighet og faktisk forstå at barn kan misbruke andre barn? Nå er det på tide å trosse disse tabuene og tørre å snakke åpent om dette - spesielt når omfangstallene viser at hele 30 til 50 % av seksuelle overgrep begås av unge overgripere. Dette er en indikasjon på at overgrep begått av unge utgjør et samfunnsproblem. Rundt 10 % av alle kvinner blir utsatt for en voldtekt (halvparten opplever voldtekt når de er under 18 år) - dette betyr at voldtekt har blitt like vanlig som brystkreft i dagens Norge. Totalt hvis man slår sammen tallene kan man anta at kun 1 % av alle voldtekter ender med strafferettslige reaksjoner. Jeg har ikke løsningen på problemet, men opplever det som en urettferdighet som seirer daglig i samfunnet. Mener vi virkelig at en som begår seksuelle overgrep en dag før han eller hun er 15 år ikke skal bli stilt til ansvar for hva han eller hun har gjort? Men dersom du er 15 år og én dag så plutselig mener vi noe annet? Vi får igjennom fagpersoner og forskning et innblikk i at barn sin seksualitet allerede er ekstremt interessant og springer ut for fullt allerede ved barnehage-alder. Men likevel er det utenkelig at barn misbruker barn? ''De var jo tross alt barn, så da var de vell to om det''. Hvem er det vi prøver å lure?

Jeg finner det også sjokkerende samt hårreisende at et barn under 15 år som stjeler får en konsekvens, blir ilagt ansvar og må stå for handlingen sin ved å for eksempel betale en bot til butikken det ble stjålet i. Du må mest sannsynlig ha en samtale med butikksjefen og ordne opp i forholdet. Kanskje blir du kastet ut av kjøpesenteret butikken ligger på også. Men overgrep - det verste du kan utsette et annet menneske for, der går man som ung overgriper fri. Det skjer absolutt ingen verdens ting - bortsett fra at et annet menneske er ødelagt.

Et offer for seksuelle overgrep har gjennomgått nok. Jeg snakker nok ikke for meg selv når jeg sier dette. Men det vondeste jeg selv har opplevd er at han som gjorde dette mot meg plutselig ble offeret fordi påtalemyndighetene og tingretten ikke klarte å bevise at dette hadde funnet sted etter han fylte 15 år, MEN statsadvokaten sier i sin prosedyre at hun tror på meg og tror at dette har skjedd, men på grunn av loven klarer de ikke å bevise at overgrepene skal ha skjedd etter tiltalte hadde fylt 15 år (utover en hver rimelig tvil). Jeg spør deg, er det da noe feil her? En statsadvokat tror på at jeg har blitt utsatt for seksuelle overgrep, og alle i rettssalen må se at en overgriper går fri fordi de begrenses av loven? Jeg minner om at mine skader, min traumer og mitt liv fortsatt er ødelagt - egentlig verre fordi jeg gikk med på noe så selvutslettende som å sitte tre dager i en rettssal å gå igjennom overgrep for overgrep, se han i øynene, høre han snakke, sitte ovenfor han, gå inn og ut samme dør og forbi han i gangene. Jeg gikk i mot min største frykt og redsel. Han som utførte disse overgrepene på meg ble nok en gang tatt i forsvar og ikke stilt et krav eller et ansvar til. Det eneste jeg, som det virkelige offeret, ønsket var at ansvaret skulle plasseres på riktig sted.

Det merkelige i min rettssak som har fått meg til å tenke var at saken plutselig fikk en rar vending. Det var plutselig jeg som følte meg tiltalt i saken og fikk beskjed om at jeg måtte tenke på en motanmeldelse. Jeg klarer ikke å se og forstå hva som kom frem som har gjort saken annerledes enn hva som kom frem hos politiet. Vell og merke bortsett fra en saksbehandlingsfeil politiet selv gjorde. Påtalemyndighetene og statsadvokaten tok ut tiltale på bakgrunn av min anmeldelse og etterforskningen. For at det skal bli tatt ut en tiltale er det en vurdering disse har gjort seg om at det har skjedd en straffbarhandling. Jeg satt plutselig i en situasjon hvor en voldtektsmann blir tatt i forsvar noe jeg mener påtalemyndighetene og en statsadvokat burde ha sett før jeg ble utsatt for to ventende år, tre statsadvokat bytter, bytte av bistandsadvokat og en rettssak. Jeg var ødelagt. Jeg hadde mere nok med meg selv, men ønsket desperat en rettferdighet. Rettssaken påførte meg nye skader, nye traumer. Jeg satt også med en følelse at jeg hadde blitt lurt. At jeg var heldig som lå akkurat hvor jeg lå i bunken med papirer i det man la press på å få disse type sakene opp i tingretten. Handler dette om tall som presenteres på slutten av året for påtalemyndighetene? Var min første tanke. Vi må faktisk forstå at det er mennesker bak disse tallene. Det ble også et spørsmål om jeg kun anmeldte dette fordi jeg ville ha penger. Hvordan kan rettferdighet for det jeg har vært utsatt for måles i penger? Jeg var livredd og hadde lyst til å trekke alt sammen fordi det var selvsagt ikke dette jeg var ute etter! Om jeg kunne valgt at han skulle dømmes til å si unnskyld så hadde jeg vagt det. Jeg valgte å stå på mitt. Jeg hadde blottlagt livet mitt, sannheten og sårbarheten min. Jeg hadde kommet til politiet med min største frykt og redsel. Jeg ønsket en rettferdighet for overgrepene jeg har vært utsatt for, og ikke minst livet jeg har måttet kjempe for. Jeg kommer ikke til å få en ro før jeg i hvert fall har prøvd. Dette var noe jeg skylte meg selv. Jeg ønsket å søke om erstatning av symbolskkarakter. Hva størrelsen er på er uvesentlig, men jeg ønsket at ansvaret skulle plasseres på riktig sted.

Jeg fikk ikke rettferdighet fordi vi, som i samfunnet, sympatiserer med unge overgripere og gjør de til et offer. Min overgriper var over 15 år, men dette kunne ikke bevises med de strenge beviskravene som gjelder. Selv erstatning i straffesaker skal vurderes etter klar sannsynlighetsovervekt. Jeg som har kjempet for min rettferdighet i 13, snart 14 år får ikke rettferdighet fordi samfunnet ikke vil at jeg skal få det. Barn kan jo tross alt ikke misbruke andre barn. Og når man blir utsatt for seksuelle overgrep av en som er 14 år og 364 dager gammel så lager det jo absolutt ikke like stor skade som når man er 15 år. Vi må våkne opp. Vi må tørre å ta bladet fra munnen og diskutere dette. Er det dette samfunnet vi ønsker å leve i? Er det denne virkeligheten vi vil ha? Jeg vet i hvert fall at jeg ikke ønsker det. Og jeg vil kjempe med alt jeg har for at unge overgripere like mye skal stilles til ansvar for å ha ødelagt et annet menneske som en overgriper på 15 år. Nok er nok!

Jeg ønsker også å legge til at jeg er heldig. Jeg er takknemlig som er en så sterk person, som tror på meg selv og elsker meg selv betingelsesløst, en som har jobbet beinhardt hver eneste dag i snart 14 år for å klare og leve, hvis ikke så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort etter min rettssak. Jeg har full forståelse for at man ikke anmelder. Rettferdighet eksisterer ikke i noen form uansett - og hvem, hvem vil seg selv så vondt som dette? Det blir sagt at vi i Norge har det beste rettssystemet i verden. Dette er unnskyldningen vi setter bak all urettferdighet. Urettferdighet som hver dag seirer i en eller annen form. Vi anser det som at vi er heldig hvis politiet i det hele tatt har lyst til å høre på oss når man har vært utsatt for seksuelle overgrep. Som en som er utsatt for seksuelle overgrep kan jeg si at å blottlegge livet sitt, alle sår, sannheten og sårbarheten er selvutslettende. I denne prosessen utsetter man seg selv for overgrepene nok en gang. Vi velger å utsette oss selv for dette for å få en rettferdighet. Putte ansvaret tilbake der det hører hjemme. Ikke la noe eller noen definere hvordan livet skal være. Vi ønsker å gjøre alt for å bare overleve - få kroppen vår og livskvaliteten tilbake. Få et liv som er verdt å leve. Hvis man er så heldig å få saken sin opp i tingretten da, da har vi hele verden å være takknemlig for. Ettersom det nesten ikke skjer at voldtekter får plass i tingretten fordi det blir henlagt på veien enten på grunn av bevisets stilling eller på grunn av manglende ressurser. Det er faktisk snakk om hele 80 %. Hvem er det vi prøver å lure? Jeg ønsker å belyse og sette spørsmålstegn ved en sentral menneskerett og hva er egentlig vår rettssikkerhet?